Randis lille, store verden

Sammendrag av:
Lytting – en av de ”fire store” i norskfaget
av Hildegunn Otnes

1 Den forsømte språkdisiplinen

”Lese og skrive, tale og lytte” er firkløveret som går igjen på alle klassetrinn i norskplanen i L-97. Lytting er en del av muntlig kommunikasjon, slik lesing er en del av skriftlig, og det er nødvendig med lytting eller lesing for at kommunikasjon skal finne sted. Leseferdighetene til elevene er noe av det viktigste i skolens norsktimer, mens lytting har ikke hatt samme posisjon som lesing verken i forskning eller undervisning. Det er derfor viktig å diskutere hvordan man kan gjøre forskningen og undervisningen av lytting like naturlig som lesing.
Det gjelder å få vekten over fra kvantitet til kvalitet i elevers lytting, og fra passiv, ubevisst lytting til aktiv, bevisst lytting. En stor utfordring ligger derfor i å gjøre dagligdagse kommunikasjonsferdigheter knyttet til samtale og lytting til en del av norskfaget.
De fleste kravene i L-97 dreier seg om utviklingen av elevenes lyttekompetanse. I det første punktet ser vi likevel noe om at den voksne også skal lytte. Et viktig spørsmål blir så om læreren, og lærerutdanneren, har tilstrekkelig ferdighet, kunnskap og bevissthet om lytting til å undervise og veilede sine elever.

2 Jeg hører – derfor lytter jeg?

Å lytte er noe langt mer enn det å høre. Vi sanser, registrerer, mottar lydsignaler. Når vi lytter, er vi med på en kommunikativ prosess, der vi skaper mening sammen med kommunikasjonspartneren. Forståelsesgraden avhenger både av vilje og evne; lytteren må ikke bare høre på det som sies, men også prøve å trenge inn bak ordene og finne det usagte i det sagte. Skal lytting skje mest mulig effektivt, må det skje både på følelsesplanet og fornuftsplanet og preges av en blanding av subjektivisme og objektivisme, nærhet og distanse.
Det er gjort flere forsøk på å dele lytteprosessen inn i ulike komponenter, og hovedinndelingen går mellom de prosessene som foregår i lytterens hode (intrapersonelle prosesser) og de som går på forholdet mellom kommunikasjonspartnerne (interpersonelle prosesser). Interpersonelle komponenter er imidlertid ikke integrert i alles forståelse av lyttebegrepet. Lytteforskerne er for eksempel ikke enige om hvorvidt responsen skal regnes med til selve lytteprosessen. Diskusjonen går blant annet på om man er en lytter eller en taler når man gir tilbakemelding.
I en forelesningskontekst, der det er om å gjøre å tilegne seg mest mulig kunnskap, legger vi størst vekt på forståelse, tolknings- og hukommelseselementene. I en privat samtalesituasjon vektlegger man oftere oppmerksomhets- og tilbakemeldingselementer.

3 Lytteopplæring – er det mulig?

Studier har fokusert på hvordan elevene kan konsentrere seg, få med seg mer av det læreren sier, forstå det, gjengi det, utføre ordre osv. Et slikt fokus i forskningen skyldes for det første at denne formen for lytting lettere lar seg teste og kvantifisere. Dessuten henger det sammen med synet på læreren som transportør av kunnskap og på den monologiske undervisningen som det sentrale. I det senere har pedagogikken derimot dreid mer i retning av interaksjon og dialog i klasserommet. Den åpne klasseromssamtalen er blitt en undervisningsform mange lærere tilstreber, og eleven skal være med og konstruere sin egen kunnskap.
Det er vanskelig å tenke seg at en lærer kan drive konstruktiv lytteundervisning og veiledning hvis hun ikke er en bevisst og habil lytter selv. Derfor er det naturlig at lytteundervisningen i første omgang må foregå på en indirekte måte, der læreren er en modell i sin daglige kommunikasjon med elevene. Lærerens lytteegenskaper og lyttebevissthet er dessuten viktig fordi god lytting fremmer aktivitet og læring hos elevene.
En annen form for indirekte lytteundervisning er ulike gruppeaktiviteter der elevene skal samhandle og kommunisere. Det legges her til rette for samtale uten at det nødvendigvis er fokusert på selve kommunikasjonsprosessen. Elevene får tale- og lyttetrening, men det kan også være at gamle uvaner og asymmetriske forhold befestes. Mer direkte og konstruktiv blir lytteundervisningen i etablerte arbeidsformer som for eksempel ”læring gjennom samarbeid” og responsgrupper i ”prosessorientert skriving”. I disse kommunikasjonsformene er sentrale aspekt nettopp knyttet til samhandling, observasjon, respondering og til en bevisstgjøing rundt disse prosessene.

4 En lyttende holdning

Lytting er både en studieteknisk og en sosial ferdighet, men det er kanskje den sosiale lyttinga som er knyttet til de brukssjangre vi møter oftest i hverdagslivet. En slik sosial disiplin krever både spesielle ferdigheter, holdninger og kunnskaper. Det er på den ene siden snakk om hølighetsregler og sosial intelligens, og på den andre siden språklig kunnskap. Vi må med andre ord ha både desentreringsevne og kunnskap om en del tilbakemeldingssignaler, både kroppslige og verbale.
En lyttende eller dialogisk holdning omfatter mye mer enn samtalesjangeren. Evnen til å forstå, tolke og godta sine medmennesker er nødvendig i mange av livets situasjoner. Vi finner den nevnt i grunnskolens generelle læreplaner, og den innlemmes i anti-mobbeprosjekter, konfliktløsningsmodeller og andre prosesser i skolen.
Vi liker ikke å snakke til veggen, og vi ønsker at våre samtalepertnere åpner døra litt på gløtt. Vi trenger med andre ord ofte støtte for å orke eller våge å snakke videre. Slike døråpningssignaler er viktige redskaper for lærere og terapeuter og andre som har kommunikasjon som viktig del av sin profesjon, men de er også viktige for vanlige mennesker i deres daglige samhandling med andre mennesker. Det kan imidlertid være interessant å merke seg at tilbakemeldingselementet ikke nødvendigvis oppleves på samme måte i alle kulturer. Samtaleregler og tradisjoner kan variere fra kultur til kultur.
Det kan også være interessant å studere hvor mye kroppsspråket har å si i en lyttende holdning. Det kan skje at en elev ser ut som om hun følger med uten egentlig å gjøre det. I mindre grupper vil slike lyttere relativt lett oppdages, mens det kan være vanskeligere i klasseromssamtaler. Man forventer ikke, og tillater heller ikke, at alle skal respondere til enhver tid, og man behøver derfor ikke oppdage om noen ”sover med øynene åpne”. På den andre siden, går det faktisk også an å være oppmerksom og å ”følge med”, selv om det ikke vises. Det viser seg at det ikke alltid trenger å være noen sammenheng mellom de ytre lyttemarkørene, eller mangel på sådanne, og den indre oppmerksomheten og responsen som i realiteten blir gitt. Det å vise oppmerksomhet er en høflighetshandling og derfor nødvendigvis må synliggjøres.
I tillegg til at en god lytter forventes å gi kroppsspråklige signaler på at han lytter, er det vanlig at han gir verbale tilbakemeldingssignaler. Han snakker, men er altså fremdeles i lytterollen. Lytteren viser med sin respons at han er villig til å være medskaper i talerens prosjekt. En vanlig variant av verbale lyttemarkører er det vi kan kalle støttende kommentarer, kommentarer som viser interesse, involvering og entusiasme. Disse kommer parallelt med at den andre snakker, men oppleves ikke som avbrytelser eller replikkskifter hvis de er korte og på talerens premisser. Noen ganger kan de utgjøre en hel setning. En annen variant oppstår når lytteren kommer med sine egne aproposer og assosiasjoner til det som blir sagt. Å fortelle beslektede historier kan være en måte og vise at du synes det er et interessant emne. Man står imidlertid i fare for å overta ordet og stjele oppmerksomheten, og man beveger seg i et gråsoneområde mellom turbytte og tilbakemelding.
Spørsmål er en meget vanlig form for tilbakemelding og respons, men her er også grensen mellom tilbakemelding og turbytte vag. Man opererer gjerne med tre typer tilbakemeldingsspørsmål: oppklarende, bekreftende og utdypende spørsmål. Oppklarende spørsmål bruker man når man ikke helt forstår, og derfor ønsker gjentakelse og presisering. Brekreftende spørsmål er en parafrasering av det partneren har sagt, men i spørsmålsform. Disse bruker vi for å bekrefte at vi har forstått rett. Utdypende spørsmål stilles når man vil vite mer og ønsker videre utgreiing. Typiske eksempler er når man spør hvorfor eller hvordan etter et utsagn. Et utdypende spørsmål knytter an bakover samtidig som det i større grad enn de to andre spørsmålstypene knytter an forover ved å gi et konkret bidrag til forming av samtalen. Det er således svært likt et nytt initiativ og en egen tur. Likevel er det på den andres premisser, i alle fall så lenge det ikke i særlig grad bidrar til å føre taleren ut av sitt planlagte spor.

5 Nettsamtaler som kontrasterende innfallsvinkel

Det finnes flere studier av kommunikasjon i digitale medier, og fokus legges først og fremst på ungdomskulturelle aspekt. Selv om det er skrift som brukes, er det like mye som minner om muntlig kommunikasjon: Man er der samtidig med kommunikasjonspartneren, det er en uformell kommunikasjonsform og man samarbeider om framdriften av kommunikasjonen. Ved å prøve seg i en slik alternativ samtaleform som nettsamtalen er, får man satt kommunikasjon og samtalesjanger i perspektiv, og man har et godt utgangspunkt for et analytisk arbeid i klasserommet.
I vanlige samtaler pleier de fleste initiativ å få respons, og det pleier også tydelig å komme fram hvem responsen er myntet på. Det kan virke som om det ikke regnes som fullt så uhøflig å ignorere en samtalepartner i nettsamtaler. Dette henger sammen med at det rett og slett er vanskeligere å gjennomføre tilbakemelding der enn i ordinære samtaler, og at man om mulig må være enda mer bevisste og oppmerksomme. Muligheten for kroppslige tilbakemeldingssignaler er naturlig nok ikke tilstede i nettsamtaler. De som etter hvert er blitt drevne i nettkommunikasjon har utviklet et avansert tegnsettingssystem og også laget såkalte ”emotions” (smileys) som skal symbolisere smil, sure grimaser og andre kroppssignaler. Intonasjon, tempo og volum er andre faktorer vi kan savne.
I noen former for nettsamtaler går det an å ”snakke i munnen” på hverandre. Man kan da avbryte på samme måte som i vanlige samtaler, på godt og vondt. Det kan fungere som direkte, litt uhøflige avbrytelser, der man overtar ordet totalt, eller det kan virke som en vanlig positiv tilbakemelding som man sier (skriver) parallelt med at den andre snakker (skriver). I de fleste former for nettsamtaler er imidlertid avbrudd og overlappende samtale teknisk umulig, og de små tilbakekoplingssignalene kan derfor lett utebli. Ønsker man å gi noen positive miniresponser, må man eventuelt vente til den andre er helt ferdig. Dette kan være frustrerende, og man ender ofte med å droppe dem. Andre aspekter ved nettsamtalen er uoppmerksomhet på grunn av parallelle samtaler, og misforståelser fordi det er vanskelig å definere trykk i setninger, ironi osv.

HVIS TALE ER SØLV, SÅ ER LYTTING GULL!
Tyrkisk ordtak